Jeg vil gjerne fortelle hvordan Helgerud menighet fikk sin barnehage for over 25 år siden. Det kan vi nemlig takke søstrene Larsen for.
Det var slik at det skulle opprettes førskoler for alle barn, og siden det offentlige ikke klarte å skaffe nok plasser, kunne frivillige organisasjoner få statsstøtte og starte egne. ”Her har vi sjansen”. Sa Marit Rypdal, - i IKO den gang, og sendte invitasjon til alle menigheter i bispedømmet om orienteringsmøte i Misjonsaulaen. ”Nå kan vi lage grupper, få støtte og få fortalt mange barn om Jesus. Grip sjansen,” sa hun.
Jeg var på den tiden menighetssykepleier i den gang Vestre Bærum menighet (Helgerud, Bryn, Tanum og Lommedalen i dag) men fordi jeg også drev barnegrupppe hjemme, fikk jeg invitasjon til dette møtet. Vi var mange, men jeg så bare ett kjent ansikt fra Vester Bærum, nemlig Gerd Oftebro. Vi var kun to, men det var nok, for vi tente begge på idéen. Dette var viktig. Såp begynte arbeidet med p finne lokaler, lærere, lage invitasjoner o.s.v.
Vi fikk lokaler i Bjørnebærstien på Rykkinn, men det søkte så mange barn at det ble behov for en klasse til. Det ble i menighetshuset i Sandvika, det som i dag er Pinsekirken. Det hadde vært vårt menighetshus siden 1092, da vi fikk det i gave av fru Brodtkorb.
Hverken Gerd Oftebro eller jeg hadde vært arbeidsgivere før, og da vi satte opp budsjett, glemte vi arbeidsgiveravgiften, og gikk derved i underskudd før vi fikk begynt. Vi regnet på nytt, og fant ut at vi måtte ha en startkapital på kr 5.000,- for å kunne begynne klassen i Sandvika. Vi ble lovet dem fra Tanum siden det kom mange barn derfra, men vi fikk kun kr 2.000,- når det ”kom til stykket”. Dette ble vanskelig. Barna hadde fått sitt velkomstbrev, og læreren, Jorun Røed, hadde sagt ja takk til jobben, og at hun tok den lønnen vi hadde råd til å gi henne. Gud ville sørge for resten, sa hun. Skulle vi strande på
kr 3.000,-?
Som tidligere nevnt var jeg menighetssykepleier på den tiden, og hver dag begynte jeg dagen hus Paula og Ellen Larsen, to elskelige og spesielle eldre damer som var flyttet til Bjørnebærstien fra et stort hus på Stabekk. Deres far hadde vært emissær i Søndagsskoleforbundet i sin tid. Stuen deres var møblert med møbler i Ludvig XVI-stil, svært forskjellig fra andre leiligheter i blokken. Barna der pleide å ringe på hos dem og si: ”Kan jeg få lov å sitte litt hos dere”? Det rådet slik stillhet og ro hos søstrene Larsen. En ting forsto barna snart, og det var at Jesus var viktig for de gamle damene. Leiligheten var pyntet med mange barnetegninger, og uansett motiv – så var Jesus med, enten i tegning eller ord. Han og søstrene Larsen hørte sammen.
Jeg hadde for vane å fortelle dem om hva som rørte seg ute i menigheten, og så ba de, og ble på den måten med fortsatt. Uansett hvor travelt jeg hadde det, måtte det bli tid til en kopp kaffe og en kjeks ved kjøkkenbordet, og en bønn før jeg fortsatte dagens arbeid.
Denne dagen fortalte jeg om førskolen som manglet kr 3.000,-, og selvsagt ba jeg for dette der ved kjøkkenbordet. Da jeg hadde kledd på meg og skulle gå, kom Ellen Larsen og sa: ”Søster Turid, de tre tusen kronene skal dere få av oss, for vi vet ikke noe finere enn at små barn skal få høre om Jesus.”
Og - snipp – snapp snute - så kunne barna ønskes velkomen til førskolen i Sandvika menighetshus 9. oktober 1974.
Et par år senere ble Veste Bærum menighet delt, og Sandvika menighetshus ble Helgerud menighets interimskirke. I 1982 sto kirken vår ferdig, førskolen ble med opp, og vår barnehage lever i beste velgående, noe vi takker for og er meget glad for.
Turid Trømborg